Steffi Lund

Jeg er født i Trondheim i 1961, og begynte å danse intensivt da jeg var 16: moderne danseteknikker, noe grunnleggende klassisk ballett, samt improvisasjon og komposisjon. Jeg var også med i flere forestillinger i ulike sammenhenger i Trondheim i tiden 1977-80. Etter et år på teaterlinje (med dans og drama) på folkehøyskole, flyttet jeg til Oslo høsten 1981, og var elev ved Danseloftet i nærmere 3 år. Der var det morgenklasser med ulike lærere hver dag, og jeg var også med som utøver i en rekke verkstedforestillinger.

1984-88 var jeg student ved Kunsthøyskolen i Amsterdam, avdelingen for Ny dans og koreografi, kalt School for New Dance Development. Etter endt høyskoleutdannelse har jeg arbeidet kontinuerlig som skapende og utøvende dansekunstner, med base i Oslo (på Nesodden). Hovedsakelig jobber jeg med egne forestillinger (konsept, regi, produksjon, utøver).

1999-2001 tok jeg en 3-årig lærerutdannelse ved Yogalærerskolen i Norge, og arbeider nå også som yogalærer, hovedsakelig gir jeg kurs i egen regi.

2008-10 fulgte jeg et toårig løp med fordypelsesseminarer i Spenningsregulering (Sensory Awareness Work), og er godkjent lærer innen dette arbeidet.

Fra 2008-10 var jeg lykkelig mottager av Statens 3-årige arbeidsstipend for kunstnere. Siden 2015 er jeg lykkelig innehaver av 10-årig arbeidsstipend for etablerte kunstnere. Tildelt Fond for Utøvende Kunstneres ærepris 2015 (Rolf Gammleng-prisen), som danser.

Jeg driver grunnforskning på energi og form, og forholdene bevegelse/tekst/stemme/rom. Soloen er mitt viktigste medium, og eksperimenterende bruk av stemme en rød tråd. Det samme er skeiv tematikk.

De senere årene har kunstnerskapet mitt utvidet seg: skriving av egne, poetiske scenetekster, som jeg også iscenesetter.

Å arbeide med utøvende kunst, nå, i kunstig-intelligens-stormen vi befinner oss i, får ny tyngde og betydning. Et dataprogram er foreløpig hjelpeløst i det uforutsigbare og uregjerlige landskapet som det ‘live’ møtet mellom utøvere og publikummere utgjør. Aldri har den levende, analoge scenekunsten fremstått som viktigere og mer dyrebar. Dette er vårt spennende og brennende bakteppe! Jeg har en uutslukkelig tro på de konsentrerte, ‘live’ scenekunstøyeblikkene som medisin for ikke å dovne bort, og for å holde sitt sanse- og refleksjonsapparat skjerpet. Uavhengig av forestillingers ulike temaer og ‘stil’.